Verdighet og solidaritet i krisetider

HAMSTRING: Når statsministerens  første informasjon til befolkningen om Corona-viruset innebar å oppfordre til å unngå hamstring av matvarer, så avslører ordvalget en stor mangel på psykologisk og kommunikativ innsikt og konsekvensanalyse: Tanken om at det er akkurat hamstre man må gjøre, blir sådd, og frykten stiger i mange til monstrøse fjell, skriv artikkelforfattaren..

HAMSTRING: Når statsministerens første informasjon til befolkningen om Corona-viruset innebar å oppfordre til å unngå hamstring av matvarer, så avslører ordvalget en stor mangel på psykologisk og kommunikativ innsikt og konsekvensanalyse: Tanken om at det er akkurat hamstre man må gjøre, blir sådd, og frykten stiger i mange til monstrøse fjell, skriv artikkelforfattaren.. Foto:

Av
DEL

LesarbrevDet er i krisetider menneskelig verdighet og solidaritet kan måles! Det er enkelt å være solidarisk når utfordringene ikke merkes på egen kropp og lommebok. Historien har vist oss eksempler til både etterfølgelse og til advarsel. Når vi sitter i våre hjem, går til trygge jobber, shopper «because we deserve it», nyter konserter og fotballkamper, og skåler med venner på puben etterpå, da er det ikke vanskelig å være solidarisk!

Diskusjoner om verden føres på jobb og fritid, medfølende innlegg om barn og voksne i krigssoner og flyktningleirer deles på facebook og kompletteres med Likes og gråtefjes. Vi enes om at solidaritet er viktig, og at vi må hjelpe – «Der de er»! Men det er i krisetider ideologiene våre testes: Holder de vann? I dag har diskusjonene stilnet. Corona er den nye fienden – den rammer noe vi kan identifisere oss med: familie, venner, og ikke minst vår egen handlefrihet.

«Words are creating our world», sa Paolo Freire, og mange lærde med ham. Det er faktisk sant! Ord som i tillegg artikuleres av viktige personer er med på å forme den verdenen vi skal leve i. Ordvalget krever kløkt, og innsikt i både menneskelig psykologi og kommunikative virkemidler. Vi har den siste tiden opplevd flere situasjoner der politikere og helsemyndigheter viser mer eller mindre kløkt.

Siv Førde

Siv Førde

Statsministerens uttalelser om at båtflyktninger ikke befant seg i desperate situasjoner, falt heldigvis på stengrunn. Men når hennes første informasjon til befolkningen om Corona-viruset innebar å oppfordre til å unngå hamstring av matvarer, så avslører ordvalget en stor mangel på psykologisk og kommunikativ innsikt og konsekvensanalyse: Tanken om at det er akkurat hamstre man må gjøre, blir sådd, og frykten stiger i mange til monstrøse fjell. Slik svekkes tilliten til styrende myndigheter. Gapet mellom ulike interesser øker, og striden mellom tidligere venner og medmennesker starter. Frykten for tomme butikkhyller vedvarer, og hamstringen av dagligvarer og medisiner holder frem, om enn i mindre målestokk. Enkeltes oppgitthet over andres grådighet kommer til uttrykk gjennom sinne, hatefulle ord, fortvilelse. Noen prøver å unngå krigsstemningen med latterliggjøring på facebook, som denne småbarnsfaren etter møtet med de tomme hyllene:

«Nå sitter det en kar aleine i heimen sin, vi kalla han Bjarne. Bjarne har nå 1700 dassruller, 17 kg mel og 18 brød i boda si ilag med 40 pk karbonadedeig. Han føla seg sykt smart. Se for dere det scenarioet, Bjarnene inkludert, og spør deg selv om det ser veldig smart ut. I say no more! "

Ironiseringen fremkaller unektelig latter hos mange av oss, men «Bjarnene» føler seg nok mer misforstått og sint enn beroliget. Ord er mektige! De kan brukes til å bygge vennskap, skape solidaritet, se sammenhenger og gi trøst. De kan fremkalle latter som samler, eller skiller. De kan bygge murer, så splid, skape syndebukker.

Frykt er et giftig drivstoff, og ord må velges med omhu – av statsledere, kommunale ledere, helseautoriteter, og av deg og meg! I krisetider henges ofte enkeltmennesker ut som samfunnsfiender, skyldspørsmål aktiveres, og den «skyldige» må straffes. Vi har sett det før – i krig og i fred.

Som barn lyttet jeg fasinert til mormors historier fra vår lille by. Da det ble påvist smitte av tuberkelbasillen gjennom pirquet-kontrollene på skolen, opplevde flere barn krenkelser som økte belastningen ved å bli pålagt isolasjon. Mormor besøkte på eget initiativ barn i hjemme-isolat, ofte som den eneste kontakten med omverdenen. Med datidens hverdagskunnskap om smittevern, risiko- og beskyttelsesfaktorer som bakgrunn, var mormors redskap dannelse, klokskap og rasjonalitet sammen med en stor dose nestekjærlighet. Hun trosset de nedlatende kommentarene fra de kondisjonerte, selv om engasjementet hennes burde fremkalle applaus, slik det oppfordres til for dagens helsearbeidere som rett og slett gjør jobben sin.

I dag er kunnskapen om forholdsregler og smitteveier tilgjengelig for alle, men kunnskapen brukes dessverre ikke alltid i kombinasjon med klokskap. Frykten for den usynlige fienden ser ut for å føre til blindhet for hva som er årsakene bak Corona-virus-utbruddet. At smittekildene er rike menneskers forflytning over grenser, og at dette handler om deg og meg, blir en altfor krevende manøver for mange.

Nettrollene på sosiale medier retter søkelyset mot livredde flyktninger, og det behøves et rungende varsko: Barn som holder på å fryse og sulte i hjel på overbefolkede sørpejorder like utenfor vår stuedør, er totalt uskyldige i den smittesituasjonen vi har påført oss selv! De trenger mer hjelp fra oss enn noensinne! Og uskyldige papirløse flyktninger som lever i limbo i Norge trenger sårt til både helsemessig og sosial hjelp! Ved å sende dem ut av Norge, kanskje med en smitte som er påført her, bryter vi også Smittevernlovens § 1.1, med pålegget om å ikke spre smitte til andre land.

Virus lever med samme overbevisning som den Harald Heide-Steen junior synliggjorde i rollen som russisk ubåtkaptein i sin tid: «Jeg kan jo ikke se den grense under vann!» Ved å ikke ivareta andres hjelpebehov kan disse andres lidelse komme til å bli vår egen lagnad med tiden, både med tanke på epidemiologiske forhold og synet på menneskeverd.

Jeg utfordrer lek og lærd til å vise solidaritet i praksis gjennom mot og klokskap, og beskytte menneskers verdighet også i krisetider. Det å kunne hjelpe andre på tvers av grenser, sosial status, kjønn, alder og etnisk tilhørighet er det som skiller det menneskelige fra det dyriske og som gir oss en lysere fremtid. Vår krig må føres mot bekjemping av Coronaviruset – ikke mot medmennesker, hvor enn de måtte befinne seg!

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags