Politiet klarer ikke å forstå avkriminalisering

FAGLIG: Kaare Songstad   kommer ikke med faglig argumentasjon mot forskningen som rusreformutvalget har lagt fram, men setter politifolks oppfatninger over forskningen. Dessverre strider oppfatningene mot både fornuft og tidsånd, skriv artikkelforfattaren.

FAGLIG: Kaare Songstad kommer ikke med faglig argumentasjon mot forskningen som rusreformutvalget har lagt fram, men setter politifolks oppfatninger over forskningen. Dessverre strider oppfatningene mot både fornuft og tidsånd, skriv artikkelforfattaren. Foto:

Av
DEL

Lesarbrev

I mange tiår har politifolk kjempet sin beste kamp mot narkotika. Under utbredt moralpanikk har det vært vanskelig for alle å kritisere strategien, men særlig for politifolk. Det har vært ansett som illojalt. Så det er ikke overraskende at politiet fortsatt legger stor vekt på egne antakelser, som de forveksler med kunnskap.

I sitt innlegg i Firda opphøyer politimester Kaare Songstad politiets erfaringer og meninger. Han kommer ikke med faglig argumentasjon mot forskningen som rusreformutvalget har lagt fram, men setter politifolks oppfatninger over forskningen. Dessverre strider oppfatningene mot både fornuft og tidsånd.

Politimesteren er enig i at straff er galt, men ikke når det gjelder de yngste. Han er enig i at hjelp er bedre enn straff, men synes ikke at hjelpen skal være frivillig. Han vil ha et ris bak speilet, som selvfølgelig forvandler hjelpen til straff. Disse selvmotsigelsene viser at han umulig kan ha forstått problemet med straffen: Får han viljen sin, vil ikke brukerne ha større grunn til å stole på politiet enn i dag.

Politiet er selvfølgelig vant med å tenke at de kan få mennesker til å adlyde ved å bruke makt mot dem. Da blir det vanskelig å innse at maktbruken kan være skadelig. Mange tror til og med at de redder folk med straff. Det ligner på den gangen foreldre fikk dårlig samvittighet for å ikke gi ulydige barn juling - for alle kunne jo se farene ved manglende oppdragelse!

Julingen gjorde mye større skade enn nytte. Det samme ser vi når det gjelder straff; når unge gjør samme type lovbrudd, går det dårligst på lang sikt med de som ble tatt. Det er overfor de unge vi må være mest tilbakeholdne med straffen.

Det er bare et lite mindretall av brukerne som faktisk blir tatt. Så vi må være klar over at straff først og fremst forandrer atferden til det store flertallet som alltid prøver å unngå å bli tatt. Man får mer hemmelighold og brukerne tør ikke å be om hjelp. Straffetrusselen gjør også at det knyttes sterke bånd mellom mennesker i rusmiljøer. Brukerne blir sårbare for utnyttelse. Man får hard indre justis. Man ser flere dødsfall og mer skade. Det man derimot ikke ser, er lavere forbruk.

Politiets innsats har vært en kamp mot vindmøller. Fengslene har blitt fylt opp, til ingen nytte. Alle beslag blir erstattet; ledige territorier blir tatt over av nye aktører. Maktbruken mot brukerne har ødelagt tilliten til fellesskapet og autoriteter. Det har forsterket brukernes selvbilde som outsidere og tapere.

Frøet til denne utenforskapen sås når de er unge; allerede de første gangene de møtes som et problem eller som en kriminell. Kanskje føler de seg allerede utenfor etter en ødeleggende barndom og så forsterker samfunnet dette selvbildet ved å behandle dem som avvikere og ta dem med hard hånd. Vi har mer fintfølende og mer treffsikre måter å nå fram til de unge på enn politi, uten å samtidig skyve dem bort fra oss. Men da må hjelpen være helt frivillig å ta imot.

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags