Nedbygging av norsk natur

MANGFALD: Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Ifølge forskerne er den desidert største grunnen det som betegnes som arealendringer, som defineres som fysisk ødeleggelse av naturen gjennom menneskelige inngrep som bygging av bolig/hyttefelt, industrielt jordbruk og skogbruk, veier, gruver, energianlegg etc, skriv artikkelforfattaren.

MANGFALD: Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Ifølge forskerne er den desidert største grunnen det som betegnes som arealendringer, som defineres som fysisk ødeleggelse av naturen gjennom menneskelige inngrep som bygging av bolig/hyttefelt, industrielt jordbruk og skogbruk, veier, gruver, energianlegg etc, skriv artikkelforfattaren. Foto:

Av
DEL

Lesarbrev

I 2018 slo WWF fast i en alvorstynget rapport, at fra 1970 og fram til i dag er verdens dyrebestand redusert med 60 prosent! En annen vitenskapelig rapport dokumenterer at den totale mengden insekter reduseres med 2,5 prosent årlig, noe som betyr at alle insekter er helt forsvunnet innen 100 år!

Dersom insektene forsvinner, gjør også alt annet liv det! Naturmangfoldet på jorden er i ferd med å kollapse fullstendig! Dette er informasjon som nesten ikke er til å ta inn over seg. Ikke rart at man nå snakker om den sjette masseutryddelsen på jorden som et helt reelt scenario.

Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Ifølge forskerne er den desidert største grunnen det som betegnes som arealendringer, som defineres som fysisk ødeleggelse av naturen gjennom menneskelige inngrep som bygging av bolig/hyttefelt, industrielt jordbruk og skogbruk, veier, gruver, energianlegg etc.

Et meget interessant og betenkelig faktum er det at nesten 90 prosent av Norges ca. 2500 truede arter er truet pga. at leverarealene deres blir nedbygd. Bare ca. 4 prosent er truet pga. klimaendringene, alt i følge miljøstatus.no. Man antar at dette forholdet vil endres og forsterkes pga. akselererende klimaendringer.

Hovedtendensen viser likevel at det er summen av våre inngrep i naturen som utrydder artene og forårsaker kollaps av naturmangfoldet.

Når vi bit for bit bygger ned vårt samlede naturareal gjennom bevisste handlinger, blir vi altså signifikante bidragsytere til denne høyrisiko aktiviteten som kan få et helt katastrofalt utkomme.

Avskogingen i Brasil og i Indonesia er noen av de verste eksemplene på arealnedbygging, men også i Norge er vi over tid, og nesten umerkelig, blitt bidragsytere til dette globale skremselsscenarioet.

Globale avtaler er overordentlig viktig å få på plass, men dette lar seg nesten ikke gjøre dersom man i nasjonal sammenheng ikke sørger for å «rydde i eget hus», for øvrig et sentralt prinsipp i Parisavtalen. Et prinsipp som burde være like gyldig for arealforvaltning som for klima.

I nasjonal sammenheng danner det seg et skremmende mønster som i det korte perspektivet ikke alltid er like åpenbart og synlig. Naturområde etter naturområde åpnes for nedbygging og omgjøring til enten industrilandskap, eller paradoksalt nok til velmenende såkalte tilrettelagte naturområder.

Der bygges vindparker der hver eneste mølle krever gjennomsnittlig 800 meter vei pluss enorme fundamentareal. Hyttefelt bygges ut i et omfang vi ikke har sett tidligere, og til alt overmål langt inn i sårbare villreinområder. Stier og trapper bygges for å gi «tilkomst til fjellet». Der tilrettelegges for scooter og firhjulingkjøring i stort omfang. Dagsturhytter med tilrettelagt tilkomst dukker opp i hver kommune og såkalte naturområder etableres med utstrakt tilkomstnettverk.

Om områder har formell vernestatus ser ut til å være av helt underordnet karakter, bare vårt hellige mantra om kontinuerlig vekst holdes fram som det eneste saliggjørende.

På denne måten, og som regel under dekke av «helt nødvendige» kommunale inntekter og arbeidsplasser, bygger vi ned vårt felles økosystem-kritiske areal og naturmangfold nesten uten at det merkes. Lokalt vedtar kommuner utbyggingsplaner, som i seg selv kan se uskyldige nok ut. Dette uten at det sees i et nasjonalt perspektiv, styrt av en overordnet arealplan basert på kritiske kriterier, utledet fra et levedyktig areal og naturmangfoldperspektiv.

De utryddete dyre- og planteartene kommer ikke tilbake. Vi kan ikke forhandle med naturen. Vil bare våre illusoriske håp stå igjen, eller vil der forankres en virkelighetsforståelse tidlig nok til at vi kan, om ikke å reversere denne utviklingen, så i alle fall å stoppe den fra å eskalere?

Er vi dit hen at vi venter på globale løsninger mens vi bygger ned vår egen natur bit for bit? La oss rydde i eget hus før det er for sent!

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags