Matberedskap – en mangelvare?

MATBEREDSKAP: Har vi en tilstrekkelig matvareberedskap her i landet, eller er slik beredskap en «mangelvare»? spør artikkelforfattaren.

MATBEREDSKAP: Har vi en tilstrekkelig matvareberedskap her i landet, eller er slik beredskap en «mangelvare»? spør artikkelforfattaren. Foto:

Av
DEL

LesarbrevDette er eit debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

Dersom en krise oppstår, og det kan være som resultat av klimatiske forhold, pandemier eller andre uforutsette årsaker, kan det skapes alvorlige forstyrrelser i matforsyningen.

Slike forstyrrelser kan være logistikkproblemer, problemer med de internasjonale handelssystemer eller akutt mangelvare grunnet hamstring.

Man må derfor spørre seg: Har vi en tilstrekkelig matvareberedskap her i landet, eller er slik beredskap en «mangelvare»?

I forbindelse med arbeidet med Statsbudsjettet i 2016, ble Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) bedt om å utføre en risiko- og sårbarhetsanalyse av norsk matvareforsyning. Analysen ble levert i januar 2017.

I rapporten (fra 2017) konkluderer DSB at «Det kan inntreffe ulike former for forstyrrelser i matforsyningen ved for eksempel logistikk­ problemer og kortvarig knapphet på enkelte varer. Enkelte av hendelsene kan isolert sett også ha alvorlige følger for forutsetningene for norsk matforsyning, for eksempel nasjonal produksjon, men får ikke store konsekvenser for matforsyningen til befolkningen. En viktig forutsetning her er at fungerende internasjonale handelssystemer gjør det mulig å importere mat. Dette gjelder både for løpende forsyning, men også for å erstatte svikt i nasjonal produksjon. På lengre sikt kan klimaendringer og andre utviklingstrekk føre til at denne forutsetningen blir utfordret.»

Umiddelbart kan det synes som alt er greit og ingen grunn til bekymring, men er det virkelig tilfelle? DSB sier selv i sin konklusjon at «utviklingstrekk kan føre til at deres forutsetninger blir utfordret». Det naturlige spørsmålet blir da: Har det skjedd noen endring fra 2017 til 2020, eller er alt som det en gang var? Har vi derfor reelt sett en tilstrekkelig matvareberedskap her i landet? Og er våre folkevalgte organer opptatt av dette?

Til det siste stiller jeg meg tvilende og undrende.

I april 2019 ble det i Stortinget fremmet et Dokument 8 (Representantforslag) (Dok8:137 S (2018-2019)) som gikk ut på å gjøre Norge minst 50 prosent selvforsynt av jordbruksmat innen 2026, da en kontinuerlig matproduksjon er nødvendig for å kunne stå imot kriser.
Ved behandling i næringskomiteen 3. desember 2019 (Innst. 74 S (2019-2020)) ble dette forslaget ikke vedtatt.

I forbindelse med budsjettbehandlingen kunne vi i Aftenposten 8 oktober 2019 lese at Landbruksdepartementet skriver at «Forsyningsberedskapen innenfor matvaresektoren er basert på at både nasjonal produksjon og import langt på vei kan bli opprettholdt også i kriser». Departementet trekker her fram at Norge er selvforsynt med sjømat, og at denne nærin gen, sammen med landbruket, er tilstrekkelig.

Departementet viser til DSB sin rapport fra 2017. Intet nytt har altså skjedd nasjonalt eller internasjonalt siden da. Tydeligvis heller ikke nå.

Nå skal det ikke svartmales. Departementet har en løsning. Her mener de at den mest kostnadseffektive og målrettede metoden for å redusere risiko og sikre matvareberedskapen, er jordbruksoppgjøret. Det er for dyrt å ha kornsiloer eller på annen måte styrke matvareberedskapen.

Igjen, DSB sin rapport fra 2017 brukes som en evig sannhet. Jordbruksoppgjøret er måten å løse matvareberedskapen på (siden vi jo har fisk og sjømat) og flertallet ser ingen grunn til å vurdere økt selvforsyningsgrad av jordbruksmat.

Man må da undres: Er matvareberedskap en mangelvare?


Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags