Befinner barnet seg i livmoren min?

2C: – Poenget mitt er at jeg har ikke noe jeg skulle sagt om hva noen velger å gjøre i svangerskapet sitt. Ønsker kvinnen å beholde barnet – la henne få lov! Ønsker hun ikke å beholde, så skal det jaggu være lov det også, skriv Erika Louise Virtanen.

2C: – Poenget mitt er at jeg har ikke noe jeg skulle sagt om hva noen velger å gjøre i svangerskapet sitt. Ønsker kvinnen å beholde barnet – la henne få lov! Ønsker hun ikke å beholde, så skal det jaggu være lov det også, skriv Erika Louise Virtanen. Foto:

Av
DEL

Meiningar

Svar til «Lat barna få leve» av Bjørg Sølvi Refvik i partiet «De Kristne» - som spør seg om barnet virkelig er en del av mors kropp i Firda 23/11/18. Bjørg skriver på grunn av leserinnlegget til Aasa Grønvold, som er uenig i endring av lovteksten på § 2C. Har Bjørg forstått innholdet i forslaget om endringen av lovteksten?

For det første lurer jeg på: Har vedkommende noen gang sett en gravid kvinne og hennes struttende og eller runde mage? Utvikler barnet seg i en mann? I en koffert ved siden av meg? NEI. Det utvikler seg i min kropp.

«Hvordan kvinner kan hevde at barnet er en del av hennes kropp når barnet ofte til og med ofte har en annen blodtype?», spør Bjørg Sølvi Refvik. Uvesentlig. Blodtype, hårfarge eller øyefarge handler om gener og DNA. Frem til barnet er levedyktig av seg selv er det en del av kvinnens kropp.

§ 2C Lyder: «Grunnet stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

Bjørg trekker frem tall og statistikker fra USA. Hun skriver om mørketall vi ikke vet noe om. Jeg kan tørre å påstå at mørketallene vi forhåpentligvis ikke har i Norge i dag; vil stige drastisk hvis det blir endring i lovteksten. Nå skal nemlig kun de fostrene som ikke er levedyktige kunne aborteres. Kun da skal kvinnene, og familien kunne få avbryte et svangerskap.

Jeg velger å forholde meg til statistikker i Norge fra SSB. Tallene over svangerskapsavbrudd er historisk lave- og fallende. I 2017 ble det utført 12.733 svangerskapsavbrudd. Kun 546 av disse var behandlet i nemnd, under §2C, hvor fostrene er utsatt for alvorlig sykdom. Den arbeidskraften på 15.000 tror jeg vitterlig hun må se seg om etter en annen plass.

Paragraf 2C, som ofte omtales som Downs-paragrafen er meget sterkt misvisende. Kun 1/6 aborter gjøres fordi barnet har Downs syndrom. De andre 5/6 gjøres fordi forsteret er alvorlig sykt. Vi snakker om alvorlige kromosomfeil, svære misdannelser i hjernen og sentralnervesystem, kritiske hjertefeil med mer. I tillegg fødes det flere barn med Downs syndrom i dag enn før. I 2017 ble det født 70.

Bjørg sier at barna må få leve! At de må leve og bidra til samfunnet og velferden! Så jeg spør meg: Hvor mange av disse barna tenker hun skal kunne bidra til samfunnet – og på hvilken måte? Arbeidskraft? Disse barna som vi nå skal tvinges til å bære frem fordi de er levedyktige, vil med største sannsynlighet kreve enormt mye av velferdsstaten. De vil leve (les: puste) gjennom smerter og sykdom hele livet. De fleste vil trenge omsorg og overvåkning hele døgnet. Noen vil ikke kunne kommunisere. Noen vil være bundet til en rullestol eller seng fordi de er alvorlig syke. Hvis vi skal snakke om etikk – nøyaktig hva er etisk med det?

Bjørg tviler på morsinstinktet vårt der hvor vi skal beskytte vårt ufødte barn, akkurat som om at en hver kvinne med kunnskapen om at barnet deres vil lide med smerter og langvarige sykehusinnleggelser hele livet er totalt blottet for samvittighet og følelser og omsorg ovenfor et ufødt barn. Jeg tror alle vordende mødre elsker sine barn av hele sitt hjerte uavhengig om det er friskt eller sykt. Men det er kanskje nettopp vissheten om at det alvorlig syke barnet vil lide uendelig mye, som gjør at morsinstinktet slår til. Hvem ønsker sitt eget avkom en slik skjebne?

Poenget mitt er at jeg har ikke noe jeg skulle sagt om hva noen velger å gjøre i svangerskapet sitt. Ønsker kvinnen å beholde barnet – la henne få lov! Ønsker hun ikke å beholde, så skal det jaggu være lov det også!

I media har det den siste tiden florert om historier fra familier som har fått alvorlig syke barn. Fellesnevneren i alle historiene er at barna er elsket. Verdsatt. Og at abort aldri var noe alternativ for dem. De ville aldri valgt annerledes.

Men det er en fellesnevner til: hadde de visst, slik som de gjør i dag, med fasiten i hånden at det var slik det kom til å bli, hadde de aldri gjort det. Hjertet mitt gråter for disse barna og familien, selv om jeg er takknemlig for de velger å fortelle om det. Jeg er takknemlig for at det er de som roper høyest i denne debatten. For det er nemlig bare de som har opplevd det.

I FNs menneskeretter står det at man skal selv få bestemme hvor man vil bo. Men kroppen til kvinnen og familiesituasjonen? Vi kan bestemme hva vi vil utdanne oss som, og jobbe med. Men om man vil bære frem et sykt barn eller ei? Dèt kan tydeligvis bare glemme. Snart skal en nemnd se og lytte til deg og muligens bestemme at «Nei, dette barnet blir du nødt til å beholde». Man blir surrogat for den norske stat!

Og for å ikke snakke om innskrenkingen av pleiepenger til disse alvorlig syke barna, som trådte i kraft i 2017. Det skilles ikke på alvorlighetsgraden på barnets sykdom ved vurderingen av om en eller to av foreldrene skal ha rett på pleiepenger. Det vurderes nå ut fra barnets behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Barn med varig sykdom blir nå også inkludert i reglene som gir rett til pleiepenger.

Før var det ingen tidsberegning. Ei heller ble det avkortet med tiden. Nå er endringen i regelverket (2017 til dags dato) at pleiepenger kan ytes i kun: 1300 dager, hvorav 260 dager med 100 prosent kompensasjon av tapt inntekt. 1040 dager med 66 prosent.

Det er viktig å være oppmerksom på at når to omsorgspersoner tar ut ugradert ytelse samtidig, telles to stønadsdager. Det vil altså si at det nå er en begrensning både på hvor mange dager man kan få pleiepenger og en endring på størrelsen. Ordningen skal kunne graderes ned til 20 prosent og ytes frem til fylte 18 år.

Men flere syke barn, DET SKAL VI ALTSÅ BÆRE FREM!

Erika Louise Virtanen

Tobarnsmor

Byrkjelo

Følg på: Facebook



Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags