I morgen skal jeg ta farvel med to fantastiske venner. Vi har ikke kjent hverandre særlig lenge, men vi har satt stor pris på å knytte vennskapsbånd. I dag fikk jeg en melding fra mine venner om at de skal dra til Øyrane, et sted de ikke vet hvor er.

Mine venner kommer fra Afghanistan. De er et ungt par i begynnelsen av tyveårene som har opplevd ting vi andre kun hører om i nyhetene - hvis vi orker å ta det inn over oss.

Før jeg ble kjent med Nadia og Ahmed (det er ikke deres egentlige navn), kjente jeg ingen asylsøkere eller flyktninger. Dette til tross for at Stavanger har et av landets største asylmottak med inntil 1000 beboere. For noen måneder siden kom jeg tilfeldigvis over en forespørsel på Facebook om noen kunne være « guide» et par timer for noen flyktninger på vårt museum. Jeg tok mot til meg og svarte ja. Og slik møtte jeg Nadia og Ahmed, to tillitsfulle og sympatiske asylsøkere.

Nadia og Ahmed har siden november i fjor bodd på asylmottaket i Stavanger, men museumsbesøket i januar var deres første møte med Stavanger by. Senere har vi hatt mange småturer sammen. Slik har vi gradvis har lært hverandre å kjenne. Noen ganger har min kone og jeg invitert på en enkel lørdagslunsj. Andre ganger er det Nadia og Ahmed som overtatt vårt kjøkken, og som har servert oss de utroligste matretter fra sitt hjemland.

Selv om våre venner snakker engelsk, stopper praten noen ganger litt opp. Men det gjør ikke noe. Vi har også funnet ut at vi har stor fornøyelse av å spille ulike brettspill sammen. Da er det høylydt engasjement, mye smil og latter. Ahmed lærte å telle på norsk med stavangerdialekt da vi spilte Yatzy. Senere har vi funnet en del nettsteder og app'er hvor de begge kan øve seg på norske ord og uttrykk. I forrige uke fikk Nadia og Ahmed endelig starte på norskkurs i regi av frivillige, noe de har sett fram til lenge. Forhåpentligvis vil de kunne få et slikt tilbud også i Førde. Å lære norsk er står høyt på ønskelisten hos begge to.

I morgen skal vi treffe Nadia og Ahmed igjen - for siste gang. Tidligere i denne uken avtalte vi å gå på kino sammen for å se El Clasico, historien om to kortvokste, kurdiske menn som reiser til Spania med en drøm om å få treffe Cristiano Ronaldo. Både Nadia, Ahmed og vi har hele tiden visst at oppholdet på asylmottaket i Stavanger kun vil være midlertidig. Likevel blir det vanskelig å ta farvel. Men tøffest blir det selvfølgelig for Nadia og Ahmed, som igjen skal dra til et nytt, og for dem, ukjent sted.

Men selv om det er lov å være lei seg i morgen, skal vi også feire et vennskap. Jeg er utrolig glad for at jeg tok initiativ til å bli kjent med disse to unge asylsøkerne. De har hele tiden gitt av seg selv og vært utrolig takknemlige over å få delta i små hverdagsopplevelser.

I morgen skal jeg fortelle Nadia og Ahmed om Førde - plassering på kartet, innbyggertall og andre fakta. Men minst like viktig vil det være å fortelle dem at de også i Førde vil møte mennesker som vil ønske dem velkommen. Jeg har lært at det ikke koster mye å være imøtekommende overfor asylsøkere. Det kan være alt fra et smil i butikken, si «god dag», invitere Ahmed med på fotball, invitere noen asylsøkere på middag eller invitere til en spillkveld.

De to kortvokste fyrene i El Clasico hadde en drøm om å få treffe Ronaldo. Nadia og Ahmed har også en drøm - et håp om å få lov til å leve et liv i frihet. Det er våre myndigheter som avgjør hvem av asylsøkerne som får bli i Norge, og hvem som ikke får opphold. Uansett utfall kan mange av oss bidra med et lyspunkt i hverdagen for de som har fått satt sine liv «på vent» på et asylmottak.

Kjære Førde, i neste uke drar to flotte mennesker og gode venner til Øyrane. Jeg stoler på dere - at dere tar godt i mot både Nadia, Ahmed og de andre som vil ha midlertidig bostedsadresse på asylmottaket på Øyrane.