Den forferdelege kvelden

14. januar i år sit Karl Hjelmeland i bilen sin, på veg heim frå Bergen. Han bur på Hjelmeland i Lavikdalen, men jobbar som sjukehusprest på Haraldsplass Diakonale sjukehus i Bergen. Han har 80 prosent stilling, så han er heime om lag halvparten av tida.

Han skal heim til Hjelmeland, og til Synnøve. Kvinna som han møtte då han var djupast nede i livet, og som var med han på vegen opp og ut i lyset att. Som han gifte seg med for tjue år sidan, og som han har delt livet med sidan det, med båtturar, fjellturar, jobbopphald på Lanzarote og Gran Canaria, gode samtalar og gode, men også nokre vonde dagar.

– Vi brukte å snakke saman på Skype kvar dag, i alle fall hadde vi ein godnattprat før vi la oss. Denne dagen ringde Synnøve meg seint på ettermiddagen, etter at eg var komen heim i leilegheita i Bergen. «Eg ville berre seie at eg saknar deg,» sa ho. Eg såg at ho var berørt, men eg var omtrent på veg heim til Sogn mentalt, så eg svarte berre: «Det er kjekt det. No er eg heime om nokre timar.»

Det er beinkaldt ute. Ein lang, beinhard kuldeperiode er akkurat begynt. I Bergen kryp temperaturen ned mot minus 7,6 grader, på Lavikdalen er det betydeleg kaldare. Røde Kors sin rapport frå kvelden skal seinare vise at det var 17 kuldegrader.

Karl gler seg til å komme heim. Han gler seg til mange ting. Han gler seg til å gå av med pensjon første april. Han og Synnøve har snakka mykje om kor fint det skal bli, når dei kan vere saman sju dagar i veka igjen. Dei har fjellturar dei skal gå, og dei har snakka om at til våren skal dei kjøpe seg båt igjen.

Klokka 21.40 klappar ferja til kai i Lavik, og Karl køyrer opp den svingete, smale vegen til Lavikdalen.

Han kjem heim på tunet like før klokka 22.00. Der er det stille. Det er som venta. Synnøve legg seg tidleg, han reknar med å finne henne i senga.

Men der er ho ikkje. Ikkje i resten av huset heller.

Karl får ei vond kjensle. Han hiv seg i bilen, og køyrer eit stykke langs vegen for å sjå etter spor, men finn henne ikkje. Til slutt køyrer han heim, ringer 113, og seier: «Kona mi er ikkje heime. Eg trur ho har gått på vatnet.»

Det lykkelege paret

Karl og Synnøve møttest på Modum Bads nervesanatorium i 1998. Dei var begge to innlagt for å prøve å få bukt med store livskriser. Karl var mentalt langt nede etter eit samlivsbrot.

– Eg føler at det er greitt å vere open på eigne vegne, men eg vil vere noko meir forsiktig når det gjeld Synnøve. Men at ho hadde ting å slite med etter ein svært vond oppvekst, det var noko mange rundt henne visste.

På Modum Bad vart dei ein gjeng på fire pasientar som vart gode kameratar. Dei hang mykje saman, og heldt kontakten med kvarandre i ettertid. To av dei fire var Karl og Synnøve. Etter kvart utvikla venskapen mellom dei to seg til noko meir, og i 2001 gifta dei seg.

– Det var hennar bakgrunn som gjorde at eg torde å begynne på eit nytt forhold så fort. Når eg snakka om kva som plaga meg, så tok ho det med ein gong, ho forstod det. Ho hadde ei djupne som ikkje alle andre hadde.

Når Karl snakkar om Synnøve, minner det meg om kjensla eg hadde ein gong eg som liten tok inn ein fugleunge i huset:

– Ein konsekvens av oppveksten med ein alvorleg psykisk sjuk far var at ho mangla ei kjensle av eigenverdi. Ho hadde ein angst som sette seg i kroppen. Den første tida vi var i lag var ho veldig redd for at eg plutseleg ein dag skulle ringe og seie at det var over, fordi, som ho sa: «Når du oppdagar at eg er ingen ting.»

Karl set frå seg kaffikoppen, ser ut kjøkenglaset, ut mot landskapet der elva renn stille forbi. Elva der Synnøve vart funnen. Han ristar trist på hovudet:

– Ingen ting? Ho, som var intelligent, skuleflink, som klarte trass alle belastningar å ta medisinstudiet? Ho var ein flink lege, og intellektuelt visste ho at det var folk som sette pris på henne, men det slo ikkje inn i kjenslelivet. Synnøve hadde så lite å gå på. Dei indre prosessane krev så ufatteleg mykje meir energi enn folk flest forstår. Samtidig stilte ho enorme krav til seg sjølv og det ho gjorde. Det førte til at ho til slutt vart uføretrygda, som 49-åring.

Når ho slapp å gå på arbeid, fungerte ho bra.

– Det som kanskje mest heldt henne oppe, var fjellturane. Ho elska fjellheimen her. Ho gjekk alle stader i fjellet, lenge før det vart merka turstiar her. Eg trur nesten eg kan seie at ho var lommekjent i fjella mellom Vadheim og Hyllestad. Ho var mykje betre kjent i fjella her oppe enn meg, som er oppvaksen her.

– Kva fann ho der?

– Ho fann vel det same som vi andre finn: Det er godt å gå, ein tenker klårare når ein går. Som Søren Kierkegaard sa det: «Eg kjenner at ikke en tanke er så tung, at jeg ikke kan gå fra den.» Det er det å bruke kroppen, og kjenne at den fungerer, og faktisk talt heve seg over dei bagatellane der nede som dreg oss ned i sumpen.

– Då skal eg svare deg med eit anna sitat: «I naturen råder fjellene. I hjemmet, bagatellene.»

– Nettopp. Nettopp. Og så fekk ho seg ei venninne som har vore fjellgeneralen her omkring, og Synnøve fekk ansvaret for stiane til Robba (680 moh.), som ho alltid heldt reine og fine. Ho gjekk mest åleine, men ho sette og veldig pris på når vi gjekk i lag.

På sjøen koste dei seg og veldig saman:

– Då Synnøve flytte hit, hadde ho litt pengar, og dei investerte ho i ein NB 820, ein 27 fots cabincruiser. Ho var reiar, og eg var kaptein. Det frie livet i båten, det likte vi godt. Vi var så langt nord som til Selje, og ein gong heilt til Fredrikstad, men mest heldt vi oss i nærområdet, Alden, Bulandet, Solund og Gulen. Og så likte ho veldig godt å fiske. Første jula vi var saman fekk ho ei havfiskestong av meg, og den hadde ho veldig mykje moro med. Men fjellet var nok det viktigaste. Eg trur fjellturane var med og heldt henne i live.

For tre år sidan skjedde det noko som gjorde fjellturane tyngre og tyngre:

– Ho fekk konstatert ei form for beinmergskreft. Det førte til at energien vart endå dårlegare. Det med fjellturar vart gradvis vanskelegare, slik at det siste året ho levde gjekk ho stort sett berre på vegen. Når eg var heime, fekk eg henne med på Templane. (Eit lite fjell ein ser frå huset, 350 moh.), men elles vart det mykje trasking etter vegen.

Den siste skikkelege fjellturen dei fekk saman var på første nyttårsdag i år.

– Då gjekk vi på Løvstakken i Bergen. Då sleit ho fælt. Eg sa at vi treng ikkje gå på toppen, vi kan snu når vi vil, men ho tok mange pausar, og vi kom oss til slutt opp. Då var ho stolt og glad, men ho var sliten heile dagen og heile neste dag. Det var ikkje Synnøve, slik eg kjende henne, for henne var ein slik tur ingen ting. Eg trur det var med å gjere henne motlaus.

Den forferdelege kvelden

Tilbake til Lavikdalen, seint om kvelden, 14. januar:

Etter at Karl hadde ringt 113, gjekk ting veldig fort:

– Først kom ambulansen frå Lavik, så kom Røde Kors, så kom det folk med hundar, så kom politiet, og så kom eit helikopter, som dundra sakte og lågt gjennom dalen i nattemørket, og søkte gjennom området med lyskastarar.

Klokka 01.23 vart Synnøve funnen.

– Ho låg i elva. I isvatnet. Eg fekk ei lita stund åleine med ho i ambulansen, før ho vart køyrt til Førde. Fekk snakke til ho og ta farvel. Det var viktig for meg.

Måten det hadde gått til på, synte Karl at dette var ikkje eit uhell:

– Svært tidleg, på Modum, fortalde Synnøve meg korleis ho hadde tenkt å ende livet, om det kom til det. Og dette likna på det ho snakka om den gongen.

– Men de hadde jo snakka om kva de skulle gjere til våren, og korleis de skulle ha det når du vart pensjonist? Fekk du ikkje noko forvarsel om at dette kunne skje?

– Ikkje som eg fanga opp eller forstod. Eg har jo sjølvsagt tenkt mange gonger at viss eg kunne skru tida tilbake så hadde eg reagert annleis då ho ringde på ettermiddagen. Sagt: «Eg ser du er berørt. Vi du seie noko om kva det er som rører seg inni deg i dag?» Men i tankane var eg allereie på veg heim og tenkte vi skulle snakke då slik vi brukte å gjere.

– Vi hadde snakka om at eg sannsynlegvis kom til å bli åleine, men det hadde med kreftdiagnosen å gjere. Ho var veldig klar på, når vi snakka om det, at det var ikkje noko poeng for henne å leve så lenge som mogeleg, men at det var om å gjere å ha det så godt som ein kunne så lenge ein levde. Eg trur dette kanskje var noko som kom over henne der og då, men det var ikkje nye tankar, det var ferdigtenkte tankar, det veit eg.

Sorga

Klokka ni om kvelden sat Karl på ferja og gledde seg til å komme heim til kona si, utpå natta var han blitt enkemann. Tilværet, slik han hadde kjent det gjennom tjue år, var rive sundt.

– Det er jo eit jordskjelv, du føler at heile tilværet under deg er i rørsle, at du har ikkje fast grunn å stå på. Du får følelsen av at noko av det er uverkeleg, men samtidig, når det skjedde, så var det ikkje heilt ubegripeleg for meg. Eg vart frykteleg lei meg, veldig trist, på Synnøve sine vegne, men eg veit at ho gjorde det ikkje med brodd mot nokon, verken meg eller nokon andre, det var berre det … at begeret var fullt, ho klarte ikkje meir.

Han hadde mange gonger sete med pårørande i djup sorg. No var det presten sjølv som trong hjelp.

– Altså sorga, og min veg etter at dette skjedde …: Eg har vore rimeleg bevisst, eg er jo ikkje nybegynnar i faget.

Halvtanna døgn etter dødsfallet gjekk Karl ut og fortalde kva som hadde skjedd:

– Det første eg tenkte var at dette er så tungt at dette kan eg ikkje berre halde for meg sjølv. Difor valde eg å gå ut på Facebook til mine 1100 vener og fortelje kva som hadde skjedd. Det føler eg at eg har hatt veldig mykje godt igjen for, at eg var så open frå starten av.

For når ein er open, gjev ein omgjevnadane høve til å bry seg:

– Det har eg merka, nesten fysisk, at eg har vore boren oppe av mange menneskes forbøn, det har eg tru på, og omsorg i mange situasjonar. Eg veit, og kjenner, at menneska rundt meg har bore meg oppe. Og det er eg veldig takksam for.

Og omsorg kan syne seg på så mange vis:

– Det at nokon legg ein stor porsjon med heimelaga fiskekaker i postkassen. At nabokona kjem med ei diger gryte heimelaga betasuppe, så du har middag i dagevis. Slike ting opplever du som eit veldig handslag når livet er tungt. For det er ikkje til å legge skjul på, at det har vore tungt.

Godt var det òg å ha den jobben han hadde, som sjukehusprest:

– Eg hadde to gode kollegaer, og eg fekk mykje gratis terapi hos dei, pluss familie og vener. Men ikkje minst det at eg hadde kvalifiserte fagfolk rundt meg som stilte seg til disposisjon. Slik sett har eg vore privilegert. Eldste dotter mi er helsesjukepleiar, og ho sa til meg at «Viss ikkje du tek kontakt med Klinikk for krisepsykologi i Bergen, så gjer eg det. Og betaler ikkje du for å gå i ei gruppe der, så gjer eg det». Så eg sa at eg skal ta kontakt. Men så har eg likevel ikkje gjort det. Men det er fordi eg føler at eg har fått den hjelp eg treng.

Første april slutta han i jobben som sjukehusprest, og flytta heim til Lavikdalen på fulltid. Vakre, nydelege, idylliske Lavikdalen. Men også fredelege og stille Lavikdalen. Litt for stille, kanskje.

– Som sjukehusprest sit eg og snakkar med folk heile tida, nært og fortruleg heile dagen. Så kjem eg heim hit. Og kor mange trur du eg ser på ein vanleg dag?

– Ingen?

– Nei, akkurat. Eller i høgda to på lang avstand. Den tida kom sorga dagleg på besøk. Og det kom over meg ei kjensle av einsemd. Ein dag sette eg meg i bilen og køyrde bort til naboen og sa at «Eg må snakke med nokon». Ho sette på kaffien, og så sat vi der litt.

– Når vi snakkar om det: I din situasjon, kor lurt er det å bu her mutters åleine?

– Isolasjon er ikkje av det gode. Difor er det heller ikkje så dumt at eg har sagt ja til eit år som sokneprest i Hyllestad, Lavik og Høyanger sørside. Og det har gått i eitt bankande sett sidan eg begynte. No har eg ikkje vore sokneprest på 12–13 år, og alt er litt forandra, liturgiane varierer frå stad til stad, i Lavik syng dei halleluja på ein tone, og i Hyllestad på ein annan tone, du må vere veldig på alerten. Og så er det komme mykje teknisk, i Hyllestad viser ein alt på PowerPoint, og planleggingsverktøy på data er ulike frå kyrkje til kyrkje. Dessutan er det jo eit Finnmarksdistrikt i utstrekning.

Refleksjonar

– Du har sjølv sete mange gonger med pårørande og prøvd å seie nokre trøystande ord. Kva har du brukt å seie slike gonger?

– Sorg har det vore forska mykje på. På åttitalet gjorde Elisabeth Kübler Ross eit stort arbeid omkring det, der ho delte sorgprosessen inn i fleire ulike fasar som ein meinte alle gjekk gjennom. Sidan har det vore forska mykje på dette, og fasiten er vel etter kvart blitt at alle sørger på sin måte. Men eg seier ofte at sorga kjem i bølger. Du kan stå på ei strand og sjå på bølgene, og då ser du at dei kjem ulikt, av og til kjem ei mykje større bølge enn dei andre. Men det viktige er at du kan ikkje stoppe dei. Du må berre la dei skylje over deg, og så dreg bølga seg tilbake, og vatnet renn ut att.

– Men for å halde oss til bølge-bildet: Kor lurt er det å bade seg i sorga?

– Ein skal ikkje dyrke sorga. Står du ved sjøen, så kan du kan ikkje stoppe den bølga, men du treng ikkje dyrke den. Du må tillate deg å plutseleg syns at noko er moro eller kjekt. Ein må sjå skilnaden på sorg og depresjon. Sorg er ein naturleg reaksjon på eit stort tap, mens ein depresjon er ei tung grå sky som legg seg over livet og stel frå deg alle krefter, så du blir verande inne i den skya. Eit fåtal opplever jo at dei henger seg opp i sorga, og så kan det gå over i både angst og depresjon.

– Når du no står midt oppe i det sjølv: Korleis samsvarer teorien med praksis?

– Veldig godt. I byrjinga var eg inne i den sorgbobla konstant, og det var veldig tungt. Det er så slitsamt at ein blir sliten fysisk av det. Etter at eg flytta heim første april kom sorga dagleg på besøk. Men etter at eg begynte i ny jobb første august som sokneprest i Hyllestad, Lavik og Høyanger sørside har det gått i eitt bankande sett, det har vore så travelt at det har tatt veldig mykje av fokuset vekk frå sorga. Eg vil ikkje seie at det kjem på avstand, men det kjem litt meir ut av fokus.

– Det å gå ut på Facebook rett etter dødsfallet og skrive om det, kor lurt var det? Å dele si sorg med allverda?

– Det var kanskje der eg mest av alt opplevde andre menneske si omsorg. Og det var ikkje berre hjarte og slikt, men også mange andre tilbakemeldingar på messenger. Fleire hundre, faktisk. Då kjende eg at her er mange som er med meg. Det at eg opna opp på den måten, gjer at folk tør å snakke til meg om det. Eg opplever framleis folk som eg møter for første gong etter at det skjedde, som snakkar om det, og at dei tenker på meg. Nei, det opplevde eg som ein styrke. Det skaper tryggleik. Då er det lettare for folk å ta kontakt og.

– Trur du sorga blir tyngre å bere når den skuldast eit sjølvmord?

– I mange tilfelle trur eg den blir veldig, veldig mykje tyngre av det. Og det er tungt og meiningslaust, men kor mykje tyngre syns eg det er vanskeleg å seie. Eg veit at Synnøve kjempa for livet sitt så lenge ho levde. Og når det gjeld mi eiga sorg, så hadde det jo, for å vere heilt ærleg, noko å seie at ho hadde ein ulækjeleg kreftsjukdom. Vi hadde snakka om at eg kunne bli åleine. Så dermed er ein prosess i gang. Det gjer nok og at … eg var ikkje forberedt, men eg var kanskje ikkje heilt ubudd heller.

– Kva tenker du om framtida? Gruar du deg til hausten?

– Nei, eg gruar meg ikkje, men Helgemessesøndag får nok ein ny dimensjon i år. No har eg mi næraste på den andre sida. Eg tenkjer at no har Synnøve fått komme heim til han som seier: «Kom til meg alle som slit og har tungt å bere. Eg vil gje dykk kvile.»

– Og så skal eg leve vidare. Eg har adoptert Oddvar Torsheims livsmotto: «Det er for seint å gje opp».

– Men planen var jo at eg skulle bli pensjonist første april. Det hadde vi jo begge sett fram til. Eg har jo tenkt tanken at «hadde ho berre halde ut eit par månader til, så hadde kanskje ting vore annleis». Men det nyttar ikkje å tenke slik.

– Ein kjem seg vidare. Ein må jo det.