Eldreomsorgen trenger en krisepakke

Av
DEL

KronikkDette er ein kronikk, skrive av ein ekstern bidragsytar. Kronikken gir uttrykk for skribenten sine haldningar.

Kommunene og de ansatte innen helse og omsorg har vist seg omstillingsdyktige under koronapandemien. Men det er ikke sikkert eldreomsorgen vil makte en ny pandemi.

Koronapandemien har vist hvor omstillingsdyktige kommunene og de ansatte i helse- og omsorgstjenestene er. Andre land har mye å lære av oss, så sant vi ikke viser dem hvor nedprioriterte kommunene er i forhold til sykehusene.

I store byer som Oslo med høyt smittepress fortalte ansatte om frykt for å ta med seg smitte hjem til familie og venner, blant annet fordi smittevernutstyret var mangelfullt. I Sogn og Fjordane opprettet kommunene, fylkeslegen og Helse Førde et felles møteorgan. Sykehusleger og kommunale helseledere diskuterte utviklingen rundt pandemien, mens kommunene opprettet egne kohortavdelinger. Senere ble Sunnfjord vertskommune for en fylkeskohort. Hit kunne sykehusene overføre innbyggere som var skrevet ut fra sykehus etter behandling for Covid-19, når de ikke var klare for å bli sendt til lokalt sykehjem eller egen bolig.

Jaktet gode løsninger

Dette kom raskt på plass fordi alle som hadde en rolle i behandling og forebyggende arbeid ville finne gode løsninger. Ledere og deres ansatte viste stor omstillingsevne. De brukte egen kompetanse, opplæring ble gitt og samarbeidet var tett på tvers av avdelinger og institusjoner. Tjenestene ble rigget om i løpet av kort tid, enten kommunene hadde stort smittetrykk eller null utbrudd. Nye prosedyrer ble innført for at pasienter og pårørende skulle tas hånd om på best mulig måte, og for at ansatte selv skal ha best mulig smittevern.

Eksempelet fra Sogn og Fjordane er bare ett av mange eksempler på hvordan pandemien er møtt i Norge.

Norge hadde 16. desember i år 395 dødsfall knyttet til korona. I Sverige var tallet 7776. Det er verdt å se på at i Norge har 77,5 prosent av de ansatte i kommunale helse- og omsorgtjenester en helseutdanning. 30 prosent av dem er sykepleiere. I svensk kommunal helse- og omsorgstjeneste er fem prosent sykepleiere. Svenske kommuner har fått svakere økonomi, økt privatisering av helse- og omsorgstjenestene, økt bruk av deltidsansatte og færre med helsefagutdanning, sammenlignet med Norge.

Svikt i Sverige

En artikkel i New York Times 8. oktober i år beskriver hvordan pandemien avdekket hull i det svenske velferdssamfunnet. Kunne vi ha fått et tilsvarende oppslag om Norge? Foreløpig har innsatsen til sykehus og kommunene i kombinasjon med norsk samhold, kompetanse, politiske valg og god norsk økonomi bidratt til å holde antall dødsfall knytte til Covid-19 nede. Faren er at denne robustheten kan være i ferd med å briste.

Målene om å prioritere kommunene er tydelig i politiske målsettinger. Men pengene når ikke ut til de kommunale helse- og omsorgstjenestene, særlig når vi sammenligner med hvordan sykehusene prioriteres. Kommunene fikk 20 prosent av beskyttelsesutstyret sammenlignet med sykehusene. Ni av ti forskningskroner innen helse og omsorg går til sykehusene, én av ti kroner til forskning på kommunenes helse- og omsorgstjenester.

Forskningsfattig i kommunene

58 prosent av de 238 første som døde av Covid-19 i Norge døde på et sykehjem. Samtidig er forskning på blant annet smitte i hjemmetjeneste og sykehjem mangelfull i forhold til tilsvarende forskning i sykehus, til tross for at det er like mange ansatte i kommunehelsetjenesten sammenlignet med sykehus. Det kom også overraskende på mange hvordan smitte ble spredd internt på sykehjem. Noen ganger skyldtes dette sykehjemmenes utforming og fordi deltidsansatte måtte jobbe på flere avdelinger på samme sykehjem, og noen ganger også i flere kommuner, for å få full stilling.

Pandemien førte også til at kommuner måtte fjerne korttidsoppholdene i institusjon og dagaktivitetstilbudene ble stoppet. Kommunene måtte også ta seg av andre pasientgrupper som fikk sine avtaler på sykehuset kansellert eller utsatt. Pårørende fikk økt omsorgsbelastning og overtok det offentliges ansvar fordi tjenestetilbud ble stengt ned.

Det trengs en krisepakke

Utfordringen er at den sentrale helseforvaltningen i stor grad er rettet mot spesialisthelsetjenesten. Skal kommunene bli robuste nok til å kunne gi pasienttrygghet og -sikkerhet, må det forskes mye mer på kvalitet i tjenestene i kommunene. Vi må studere organisering og bruk av kunnskap. Hva hemmer og fremmer at ny kunnskap blir tatt i bruk, hvordan skapes heltidskultur.

Det satses mye på en såkalt Marshall-hjelp til næringslivet, en hjelp som er høyst nødvendig i dagens situasjon. Tiden er moden for også å tenke en storslagen nasjonal dugnad og en egen krisepakke for norsk eldreomsorg.



Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken