Vi sit og snakkar om avføring. Faktisk. Det er eit for meg noko uvant samtaleemne.

Men på ein rapport på Førde Helsetun er det eit gjennomgåande tema. Det, og kor mykje kvar enkelt pasient har ete, kor mykje dei har sove, korleis det går med såret på ryggen, om dei har dusja i dag, at den og den har gått opp halvannan kilo siste fjorten dagane (hurra, for kroppsvekta til den pasienten har dei vore litt bekymra for).

Dagskiftet har overlevering til kveldsskiftet. Alt blir notert, dei veit meir om kvar enkelt pasient enn eg veit om meg sjølv.

Og på kveldsskiftet, der er eg. Eg og Sølvi Grøsvik Urnes og Tone-Britt Bell Bjørkelund.

Dei to har ansvaret for ei gruppe på demensavdelinga på Førde Helsetun. Ei gruppe er ei eining som består av eit kjøkken, ei daglegstove og eit varierande tal pasientrom. På denne gruppa er dei to pleiarar på fem pasientar. Sånn i utgangspunktet.

– Vi driv i lag med ei nabogruppe. Der inne er dei i dag berre to på elleve pasientar, så vi må nok inn å hjelpe dei litt innimellom, seier Sølvi.

Sølvi er 51 år gamal, bur på Vie, har mann og fire born, jobbar 85 prosent som hjelpepleiar og har dessutan to støttekontaktoppdrag i veka, pluss at ho er med og organiserer «Klede for ein tiar», som samlar inn pengar til ein barneheim i Romania.

Alt Sølvi gjer, ser ut til å vere av omsorg for andre.

Det begynner med kaffi, klokka halv fire. I dag er det travelt, for det skal vere konsert for heile sjukeheimen i allrommet klokka halv fem, alle skal ha kaffi og dessert, alle skal vere klare til konserten, og ein av pasientane sit i berre pysjen.

Pasienten i pysjamas sit henslengt i ein stol med ein positur som ei filmstjerne i ein solstol på ein fortauskafé på Rivieraen, og ho kler rolla. Ho er blid og glad og småfrekk i kommentaren og full av sjarm, og eg lurer litt på kva ho gjer her.

Det skal eg etter kvart få sjå.

Eg møter ei anna, ei kvinne eg har møtt på no og då sidan eg var femten år, og som alle visste kunne få gjennomført kva som helst. No går ho rundt og ser etter ting ho kan pakke inn i eit kjøkkenforkle ho ber rundt på, og puter som ligg skeivt som ho kan rette på. Meg dreg ho ingen kjensel på.

Ein tredje er veldig engsteleg, ho sit i ein sofa og klynkar og spør etter mamma, mens ho famlar i blinde rundt seg og konstant leitar etter eitt eller anna som ho kanskje ikkje sjølv eingong veit kva er.

Den fjerde held seg på rommet sitt og vil helst vere der, og den femte har besøk av dotter si og mannen hennar.

Dette er skjerma avdeling. Her er alle dører låst, her kjem ingen ut, eller inn på vaktrommet eller personaltoalettet eller kjøkkenet, utan at personalet har låst opp.

Sølvi og Tone-Britt svingar opp med kaffi og spring rundt som mammaer i bursdagsselskap og ser etter at alle får akkurat det dei vil ha.

Sølvi set seg ei stund i sofaen med Den engstelege, som legg hovudet i fanget hennar, mens ho seier små, uforståelege setningar med eit tonefall som fortel at no er alt bra.

Sølvi legg ein arm rundt henne og matar henne med den andre. Tilslørte bondepiker, skei for skei. Den engstelege pludrar og stryk seg inntil henne som ein kjælen katt. No har ho det godt.

– Oppgåva vår er å vere dei usynlege hjelparane. Målet er å skape eit heimekoseleg miljø her i stova, og at alle skal vere i lag og ha det godt. I den grad dei orkar det, seier Sølvi.

Ho har ikkje før fått maten og ein god kaffikopp i Den engstelege, så er det rett på Filmstjerna i pysj: Om ho har lyst å vere med ein tur inn på rommet? Vi skal jo på konsert, då må du jo pynte deg litt?

Jau, konsert, det har Filmstjerna lyst på. Og sjølvsagt må ein pynte seg litt. Ti minutt seinare kjem dei ut att, Filmstjerna i fine klede, og med nyvaska hår.

Sølvi finn fram hårfønaren og fønar håret hennar.

– Det var no veldig til styr? Er det kongen som kjem? Spør Filmstjerna.

– Nei, vi skal på konsert.

– Å, skal vi på konsert? Dette synest Filmstjerna er strålande nyhende.

Etter kvart skjønar eg at bak den blide, sjarmerande fasaden er det eit menneske som ikkje hugsar kva som vart sagt i førre setning. Som lever livet som om ho datt ned på jorda for fem sekund sidan, og som går ut frå at alle rundt henne er (på ein eller annan måte) gamle kjende, som vil henne vel.

Ho hugsar berre ikkje akkurat no kven dei er. Og kvar ho er. Og kvifor.

Ho seier det sjølv, ein gong: «Eg veit det jo. Eg kjem berre ikkje på det.»

Klokka nærmar seg halv fem. Sølvi og Tone-Britt får med seg Filmstjerna og Ho som pakkar inn ting og til og med Den engstelege i ein rulle-lenestol, og så tuslar vi ut gjennom gangane, til konsertlokalet. Fjerdemann har fått besøk av kona si, og ho skal ta han med, og den femte blir verande på rommet med dotter si.

Det er Tore Halvorsen vi skal få oppleve. Mannen som var vokalist i Ole Ivars fram til 2018, og som sidan det har drive for seg sjølv. I dag har han med seg eit høgtalaranlegg og ein iPad med musikk på boks, og han køyrer på med gamle slagerar som «Gratulerer med dagen, den er din», «Nei, så tjukk du har blitt» og «Jag trodde englarna fans».

Etter første låt har Den engstelege fått nok, og blir køyrt tilbake til avdelinga.

Filmstjerna ser undrande på kaffikoppen ho sit med i handa:

– Eg fekk i grunnen så lyst å hive denne ned der.

Det er fem-seks meter «ned der», og der står heile konsertutstyret til Tore Halvorsen.

– Men det gjer du ikkje. Kom her, så skal eg ta koppen, seier Sølvi, og seier til meg: «Ho gjer ikkje det. Men det finst dei som kunne gjort det.»

Sølvi set seg ved Ho som pakkar inn ting, som no er grusomt bekymra fordi ho sit attmed ein glasvegg der det er høgt ned på utsida, og får henne med å danse.

Sølvi er eit fyrverkeri av godheit, omsorg og energi.

Det begynner å gå opp for meg at sjefane har plukka ut eit unikum av ein hjelpepleiar, då eg bad om å få følge ei kveldsvakt på sjukeheimen.

Kvart sekund har ho eit auge på kvar einaste ein av pasientane ho har med seg, er innom dei og seier noko, gjer dei trygge på at ho er der. Ho var der for eit minutt sidan og, men det hugsar jo ikkje dei.

Konserten er slutt, vi går heim (som pasientane kallar det), og no strekker Filmstjerna på seg og annonserer at no hadde det vore godt med ein røyk.

Sølvi låser opp kjøkkenet og kjem ut att med ein sigarett.

Vi set oss ute i hagen, som nett no er mørk, våt og kald, men som om sommaren er kjelde til mykje glede i denne heimen.

Filmstjerna bles røyk og gler seg til sommaren:

– Då står eg opp, og så spring eg ned til kaia og stuper uti og får meg eit skikkeleg sjøbad, og så spring eg opp att og ropar: «Er kaffien klar?».

– Kven som lagar kaffi, då?

– Det er ho mamma, det. Sjølvsagt! Ho ser på meg som om eg ikkje skjønar nokon ting.

No kjem kona til han som har vore på rommet sitt heile ettermiddagen, og ho har ein plan. Sølvi skal hjelpe henne med å vaske håret til mannen. Han hatar å vaske håret, men når det treff til at Sølvi er på jobb, og kona er på besøk, då får dei det til. To myndige damer.

Dei leier han ut på badet, legg ein handduk rundt skuldrene hans, bøyer han fram over vasken, kona held for auga hans, og Sølvi dusjar og såpar inn. Han har akkurat fått håret fullt av sjampo, så finn han ut at no er det nok.

– Nei, faen, utbryt han, og vil rive seg laus, men Sølvi og kona får stagga han og gjennomfører hårvasken.

Kona er der mykje. Nesten kvar kveld. Ho spør om hjelp til å stille inn TV-en, eg set den på autosøk og den skannar gjennom heile frekvensområdet, men frå pluggen i veggen kjem det rett og slett ikkje noko TV-signal.

– Det hadde vore so kjekt om vi kunne sett på TV når eg er her, seier ho.

Eg bestemmer meg for at det skal eg hjelpe henne med. For her kan ho bli sitjande i mange, mange år. Han er dessverre ikkje så gamal, mannen hennar.

– Akkurat det syns eg er hjarteskjerande, fortel Sølvi:

– Eg har så vondt av dei, at eg får sår langt inn i sjela av det. Men det triggar noko i meg: Eg får så lyst å gjere noko godt for dei.

Plutseleg får Sølvi ein beskjed:

– No må eg stikke inn på nabogruppa. Dei har ein pasient som dei må vere to om å legge, og i kveld er dei berre to der, så eg må inn og sitje stovevakt.

Vi kjem inn på stova på nabogruppa. Der sit åtte-ni personar og stirer apatisk framfor seg, eller på ein TV-skjerm på veggen.

– Skal vi synge litt? Spør Sølvi, og så dreg ho i gang «De nære ting». Ho og ein av pasientane syng saman, ein og annan av dei andre gløttar opp, men syng ikkje.

– Skal vi ta ordtaka? Spør Sølvi og hentar fram ein boks med pappkort.

Då vaknar over halvparten av pasientane. Dei gløttar opp og følger med.

– Det er for seint å snyte seg … begynner Sølvi.

– … når nasen er borte, seier ein eldre mann.

– Gammal dame?

– Er vond å vende, er det ein som seier, og så ler dei.

Og slik held ho på. På korta står det og ein og annan vits som er i klasse med dei du finn på kransekaker, men ho skjemst ikkje for å dra ein dårleg vits, og pasientane ler.

Heile tida mens ho held på med dette står ein stor, sterk mann og trippar ein halv meter framfor henne og nynnar nokså sterkt på ein melodi som berre han kan. Og kanskje ikkje han, ein gong.

Det var omtrent der eg tenkte at jobben til Sølvi, den hadde eg klart i omtrent ein halv time.

Då vi kom inn på den stova var det ein (1) pasient som brydde seg om kva som skjedde i det rommet, då vi gjekk var alle med. Sånn er ho.

– Eg syns pasientar med demens er ei grådig kjekk pasientgruppe å jobbe med. Eg syns det er utruleg kjekt å få vere med å bidra til ein betre livskvalitet, og få tillit og skape tryggleik. Det går no att i mykje av det eg elles driv med og. Eg begynte her hausten 1999, eg har hatt nokre permisjonar, men til saman har eg jobba her i 19 år. Eg hadde ikkje vore her framleis, om ikkje eg likte det. Og spesielt her på denne gruppa.

– Kvifor det?

– Her er vi to pleiarar på fem pasientar. Her har vi bra kontroll. Ute på A/B er dei to på elleve, fordi dei er noko friskare, men det er heilt på marginen, bemanningsmessig. Plutseleg kan dei bli utagerande, og då har to pleiarar hendene fulle, og vel så det.

– Korleis utagerande?

– Dei ryk i hop. Eir par av dei kan vere ganske stygge, når dei kjem i det lunet. Og dette er trass alt ei stor gruppe menneske som dag og natt bur saman med andre som dei ikkje har valt sjølv …

– … og som dei kanskje aldri har tolt trynet på. Førde er ikkje så stort, smett Tone-Britt inn.

– Og så er det mange som det er fare for fall med. Den femte her inne, ho lar eg ikkje gå eitt einaste steg utan at eg held henne i armen. Dei er skrøpelege, og dett dei, kan dei gjere alvorleg skade på seg.

Fleire av sengene er faktisk utstyrt med ei alarmmatte, som gjer at klokker ringer og raude lys blinkar på heile avdelinga, om pasienten står opp av senga.

– Men på den tredje gruppa her på avdelinga, der er det svintravelt. Der hamnar pasientar som ikkje kan stelle seg sjølv. Tungt, fysisk arbeid.

– Kva er det som er så tungt, då?

– Stellet. Du kan no tenke deg, når du skal dusje ein stor, tung pasient, som skal frå ein rullestol og over i seglet som dei sit i når dei dusjar, det er svintungt, skal eg seie deg. For eksempel. Og dermed blir det travelt og. Det er så mykje stell og mating at ein får nesten ikkje tid til noko anna.

– Kva er konsekvensen for pasientane?

– At vi får for lite tid til medmenneskeleg kontakt. Eg held dei gjerne i handa med eine handa, mens eg matar dei med den andre, berre for å føle at eg får gitt dei noko, i alle fall, men …

No skjer det noko. Ho som pakkar inn ting har komme seg inn på kjøkkenet, og der har ho for seg eit prosjekt på kjøkenbordet. Sølvi snakkar med meg, har Den engstelege i fanget og kosar med henne, men har blikket stivt festa på det vi ser på kjøkkenet, klar til å sprette opp:

– Her låser vi inn alt. Alt blir plukka opp og plukka på, og kjem dei seg inn på kjøkkenet, så har du det gåande.

Men Ho som pakkar inn ting kjem ut att, har tatt av seg jakka og pakka den inn i eit kjøkkenforkle ho har med seg. No er ho vel nøgd.

– Ho går rundt og pakkar inn ting heile dagen, fortel Sølvi.

Den femte pasienten, som vi så langt ikkje har sett, er ei 92 år gamal dame som sit i rullestol. No er ho komen ut på stova, dottera og mannen er reist, no skal ho mosjonerast litt før ho skal legge seg.

– Skal vi gå ein tur? Spør Sølvi, og så tek ho 92-åringen under armen, og så legg dei ut på turen sin. Den går i korridoren, rundt vaktrommet og kjøkkenet. Filmstjerna og Ho som pakkar inn ting hiv seg med, og så ruslar dei ein fin liten kveldstur. To gonger rundt korridoren.

– Nei, det var grådig kor tidleg det vart mørkt, seier Filmstjerna plutseleg:

– No kjem eg meg nok ikkje heim att, så mørkt som det er blitt.

– Men det er heilt i orden, vi har ordna med eit rom til deg her, seier Sølvi.

– Her? Jammen, det er jo heilt flott! Seier Filmstjerna og ser på meg med eit blikk som fortel at dette er jaggu noko til plass, du. God mat, og jammen har dei eit rom klart til deg, og.

Denne samtalen skjer for øvrig to gonger til. Nesten heilt identisk.

– Det er ikkje så gale tungt, fysisk, på denne avdelinga, men det er tungt psykisk. Du kan få same spørsmålet hundre gonger på ein kveld, og kvar gong må du svare roleg og pedagogisk, så pasienten kjenner seg trygg. Nokre gonger er du heilt kokt i hovudet når du kjem heim.

– Korleis er det å komme heim etter ein slik kveld på jobb, til fire ungar som masar og spør etter alt mogleg?

Ho ler.

– Nei, det … Altså, det, he he … Nei, det går no bra. No er det berre to att av dei som bur heime, då. Men ja, det kunne vere slitsamt.

Det blir ein rar kveld. I mitt liv finst det alltid eit program for ein kveld, anten det no er å rydde i garasjen, gå ein tur, eller berre sjå noko på TV, men her berre skjer ting etter kvart som dei skjer. Pasientane livnar til, og det blir vanskelegare og vanskelegare å halde dei samla. Plutseleg står to av dei og fiklar med døra ut til hagen og lurer på korleis dei skal få den opp, ei tredje går inn på rommet til den femte, som no skal vere lagt seg, og mens vi er opptatt med det, har mannen som fekk besøk av kona si funne snusboksen min, og eg oppdagar det rett før han begynner å ete av innhaldet.

Men like fort som dei kviknar til, like fort blir dei slitne, og ein etter ein forsvinn dei inn på romma sine. Sølvi sit ved senga til Den engstelege til ho sovnar.

Det stilnar i stova. Ho som pakkar inn ting sit på ein stol og smiler, elles er dei andre gått og lagt seg.

Eg nyttar høvet til å ta nokre bilde av Sølvi. Det likar ho så dårleg at eg gjer pina kort.

– Eg syns dette er så ubehageleg at du anar det ikkje. Dei kom og spurte meg om eg ville stille opp. Eg hadde ikkje lyst. Eg har kvidd meg fælt. Men eg ville ikkje at dei skandalesakene som vart skrivne om sjukeheimen skulle bli det som vart ståande att som sanninga. For det er ikkje slik det er. «Dette er ein stad ingen ønsker å ende opp» (Det var tittelen på ei av sakene ho snakkar om). Det er det verste og vondaste eg har lest i mitt liv. Nei, ingen ønsker å ende på ein sjukeheim. Men det tør eg seie, at om du først kjem dit at du må på ein sjukeheim, så er dette ein god stad å komme, seier Sølvi.

Og det har eg faktisk tenkt, fleire gonger i løpet av kvelden: Eg håpar ikkje eg kjem dit, at eg må ein slik stad. Men kjem eg først dit, så håpar eg at eg kjem hit.

Og at slike som Sølvi framleis jobbar der.