DEBATT: De språkløse – finnes de?

ULIKE SPRÅK: – Vår erfaring er at når personer uten talespråk får tilgang på en måte å uttrykke seg på får det innvirkning på hele personens livskvalitet og fungering, skriv rådgivarane i Statped.

ULIKE SPRÅK: – Vår erfaring er at når personer uten talespråk får tilgang på en måte å uttrykke seg på får det innvirkning på hele personens livskvalitet og fungering, skriv rådgivarane i Statped. Foto:

Av
DEL

Meiningar 

Vi hører stadig om de språkløse. I beste sendetid på NRK viet programleder Helene Sandvig mye tid på de såkalte språkløse i programmet «Helene sjekker inn». De språkløse finnes imidlertid ikke, for språk er så mye mer enn talespråk. 

Språk er evnen til å produsere og forstå ytringer som formidler informasjon fra ett individ til et annet. Ytringene kan være hørbare (tale) eller synlige (tegn, skrift, grafiske symbol), og informasjonen kan handle om sanseinntrykk, tanker, følelser og så videre.  

I programserien «Helene sjekker inn» på NRK følger vi en programleder som sjekker inn på ulike institusjoner. I høst fikk «de usynlige» barna besøk. NRK skriver «Der møter hun barn uten språk, som lærer henne å kommunisere på flere måter».  

At noen mangler talespråk betyr ikke at de mangler språk. De må imidlertid bruke andre uttrykksformer enn tale i direkte kommunikasjonsform. Barn og voksne dette gjelder kan og skal få opplæring i alternative og supplerende kommunikasjonsformer (ASK) slik at de kan uttrykke seg med sine språk.  

Norge er et av få land i verden med et eget lovverk som skal ivaretar rettighetene til barn som mangler talespråk. Lovverket er nedfelt i Barnehageloven og i Opplæringsloven. Her står det at barnet har rett til opplæring i og på sin måte å uttrykke seg på.  

Norge har i tillegg undertegnet FN-konvensjonen og FNs barnekonvensjon, som er tydelige på hvordan vi skal la barnets stemme komme fram. Dette gjelder også når barnet ikke har en stemme, og bruker andre uttrykksformer.  

Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som erstatter talen fullstendig. Andre trenger kommunikasjonsformer som støtter utydelig, forsinket eller svak tale. For de aller fleste snakker vi om kommunikasjonsstøtte, både for å forstå hva vi sier og for at de selv skal kunne uttrykke seg, så selvstendig som mulig.  

Kommunikasjonsstøtte kan være taktile tegn, håndtegn, fotografi, grafiske symboler, konkreter, kommunikasjonsbøker og elektroniske talehjelpemidler. For mennesker som ikke snakker, er dette et kompenserende tiltak for manglende funksjonell tale. Det skal være deres stemme, og det som uttrykkes skal i størst mulig grad være uttrykk for deres tanker, meninger og ønsker. 

I «Helene sjekker inn» fikk vi et sjeldent innblikk i hverdagen til barn og unge som ikke uttrykker seg funksjonelt gjennom egen tale. I programmet møter vi barn som er prisgitt den andres tolkning av eget kroppsspråk. Vi ser flere eksempler på at barna forstår hva den andre sier, og at de ville hatt andre muligheter både for å uttrykke seg og lære, hvis de hadde fått mulighet og opplæring. Barna i programmet er ikke språkløse, men er barn som har behov for – og har rett til – kommunikasjonsstøtte for å forstå vårt talespråk og til å uttrykke egne behov og ønsker. 

I programmet ser vi også et personale som ikke har fått opplæring i hvordan de kan støtte språkutvikling hos disse barna. Det er ikke så rart. I Norge er det verken faggrupper som har spesifikt ansvar for å hjelpe barn til sin språkutvikling eller utdanninger som legger vekt på dette.

Anne-Merete Kleppenes og Hanne Almås.

Anne-Merete Kleppenes og Hanne Almås. Foto:

Kunnskapen er også totalt fraværende i de fleste grunnutdanninger. 

Noen foreldre får en tøff start. Det blir raskt klart at barnet har komplikasjoner eller en funksjonshemming. Likevel snakker vi fortsatt til barnet, selv om det får en diagnose hvor prognosene tilsier at det trolig ikke utvikler talespråk eller vil få vansker med forståelsen. 

Det er stort fokus på det fysiske, helse, ernæring og etter hvert motorikk, men lite fokus på språk den første perioden. Vi erfarer at det i liten grad blir satt i gang tiltak som handler om å bistå foreldrene i den tidlige kommunikasjonen. Hjelpen kommer sjelden tidlig nok, selv om det finnes mange tiltak med dokumentert effekt.  

Å gi tilgang på språk er ikke en lovpålagt tjeneste i Norge. Det er imidlertid lovhjemler i barnehageloven og i opplæringsloven som synliggjør barnas og elevenes rett til opplæring. Utdanningsdirektoratet har egne veiledere i hvordan man kan jobbe med barn i barnehage og skole som trenger alternativ og supplerende kommunikasjon. 

Det er viktig at barn som er i institusjon får mulighet til å forstå og bli forstått. Det krever at de som jobber sammen med dem har kunnskap og ferdigheter om alternativ og supplerende kommunikasjon. Vi vil anbefale lederne i aktuelle institusjoner om å få tilgang til oppdatert kunnskap om ASK slik at de kan møte «de språkløse» på en best mulig måte. Kontakt kommuneledelse, bydelsansvarlige eller andre ansvarlige instanser. Kommune- eller bydelsansvarlige har ansvar for riktig kompetanse hos sine tilsatte, og må eventuelt ta kontakt med kompetansemiljø hvis dette ikke er kunnskap de selv har. 

Vår erfaring er at når personer uten talespråk får tilgang på en måte å uttrykke seg på får det innvirkning på hele personens livskvalitet og fungering. Vi håper at vi med dette innlegget kan synliggjøre at det finnes lovhjemler å vise til, og at det er viktig at kommuner satser på kompetanseutvikling slik at lovverket får effekt.  

Skriv ditt lesarbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppmodar lesarane til å bidra med sine synspunkt, både på nett og i papir

Artikkeltags